tirsdag 11. august 2009

To uker til operasjon.

Det har vel egentlig vært en prosess jeg har tenkt på i flere år, siden 2007. Nå står jeg der. Og vet ærlig talt ikke hva jeg føler. Men jeg kjenner jeg må ha en plass å skrive ned alle tankene som svirrer rundt i hodet mitt nå. Derfor opprettet jeg denne bloggen. Jeg håper at jeg om ett år og 2 uker kan sette meg ned å skrive om ett vellykket år med slanking.
Jeg har vært overvektig siden barneårene. Kanskje det ble mest i 10 årsalderen. Etter det var jeg stabil til ca 16 årsalderen, hvor jeg gikk ned 15 kg på en aldeles usunn måte. Null mat. Det holdt ett par år. Jeg møtte min kjære, og veide da 80 kg. Etter det gikk det utfor. Vi fikk raskt tre barn. vips, var jeg 120 kg. De senere årene har det vippet mellom 120-136,7. Som var maksvekt for ett par uker siden. Nå skjer det endringer her. Jeg har bestilt time til Gastric bypass. En privat time på Aleris i Oslo. Jeg makter ikke å vente lengre.... Jeg vil kunne danse på fester, tørre å gå tur med andre uten å pese som en hval, vil være aktive med barna mine. Vil kunne sette meg ned i en hagestol hos kjente uten å være redd for at den brekker. Jeg vil kunne ta ned det lille bordet på flysetet uten at magen er i veien. Vil kunne kjøre karuseller med barna, nå tror de mamma ikke kjører fordi hun blir så lett kvalm. Feil. Det er fordi det rett og slett ikke er plass til meg bak sikkerhetsfestene der. Fy fader...

Så i dag skal jeg i banken. Skrive under på lån. I morgen overføres pengene. Er dette det siste jeg gjør? VIl jeg våkne etter narkosen? Får jeg se mine barn igjen, og min samboer?

3 kommentarer:

  1. siste spørsmålene dine hadde jeg også... jeg satt meg ned og skrev et brev til dem. så vist det gikk gale så fikk jeg sagt hvor glad jeg var i dem, og hvor lykkelig jeg var fordi jeg faktisk skulle få den operasjone som ville gjøre hverdagen lettere for meg og dermed for dem. jeg fortalte de at dette var mitt høyeste ønske og at døde var jeg ikke redd men lykkelig for drømme min om et liv uten medisin, og drømmen om en normal kropp endelig var innen rekkevidden...

    SvarSlett
  2. Tankene du har normale men la dem ikke ta styringen over deg. Dette kommer til å gå bra. Jeg valgte som deg Aleris. Skal titte innom å heie på deg.

    SvarSlett
  3. Takk begge to :)

    Jeg kommer nok til å skrive brev ja. Sukk. All denne bekymringen, og så går det mest trolig helt bra!

    Ja, ja...

    SvarSlett